Mangfoldig arbeidsliv

VIDEO EVEN, DANIEL OG VEGARD

Et mangfoldig arbeidsliv – hvorfor vi trenger flere inn, og flere lenger i jobb

Når vi snakker om et mangfoldig arbeidsliv i dag, handler det ikke først og fremst om «snillhet» eller fine ord om inkludering. Det handler om rene realiteter: Norge er på vei inn i en situasjon der vi blir flere eldre, samtidig som vi mangler arbeidskraft i flere yrker. Samtidig står mange helt eller delvis utenfor arbeid – unge, voksne og eldre – ofte med kompetanse og arbeidsevne som ikke blir brukt.

Et mangfoldig arbeidsliv betyr at vi tar utgangspunkt i at folk er forskjellige: i alder, bakgrunn, helse, funksjon, utdanning og erfaring. I stedet for å forsøke å presse alle inn i én standardmodell for arbeid, må vi innrette arbeidslivet slik at flere faktisk kan delta og bidra. Det er ikke bare et verdiprosjekt, men en forutsetning for at vi skal klare å bemanne de tjenestene og funksjonene samfunnet trenger i årene som kommer.

Eldrebølgen – når alderspyramiden endrer form

Befolkningssammensetningen i Norge er i endring. Vi lever lenger, og det fødes færre barn enn før. Det gjør at andelen eldre i befolkningen øker, samtidig som andelen i yrkesaktiv alder blir relativt mindre.

Tidligere kunne vi snakke om en klassisk «pyramide», med mange unge nederst og færre eldre øverst. Nå beveger vi oss mot en form som ligner mer på en søyle, og på sikt en befolkning hvor antallet eldre nærmer seg, eller i noen kommuner overgår, antallet yngre. Konsekvensene er tydelige:

flere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester
flere vil motta pensjon og andre ytelser
en mindre del av befolkningen vil være i arbeid og finansiere dette gjennom skatt og verdiskaping

Dette forsterkes av at mange går relativt tidlig ut av arbeidslivet, enten gjennom uføretrygd, tidligpensjon eller langvarig sykdom. Skal velferdsstaten være bærekraftig over tid, er vi avhengig av at flere både kommer inn i jobb, og kan stå lenger i jobb enn før – men på en måte som faktisk er mulig for folk.

Mangel på fagfolk – særlig i kritiske sektorer

Parallelt med eldrebølgen ser vi en tydelig mangel på fagfolk, særlig innen:

helse- og omsorgstjenester (sykepleiere, helsefagarbeidere, leger, vernepleiere m.m.)
skole og oppvekst (lærere, barnehagelærere, miljøarbeidere)
flere praktiske og tekniske fag (elektrikere, rørleggere, mekanikere, håndverksfag)

Mangel på fagfolk betyr ikke bare tomme stillinger. Det betyr også høyere belastning på dem som allerede er i jobb: flere oppgaver, mindre tid, flere ubesatte vakter, og større risiko for at folk slutter fordi arbeidet blir for krevende over tid. Dette kan igjen forsterke bemanningsutfordringene.

Et mer mangfoldig arbeidsliv er en del av svaret på dette. Ved å åpne for flere veier inn i yrker, bedre tilrettelegging, mer fleksible stillinger og mindre rigide krav, kan vi ta i bruk ressurser som i dag blir stående ubrukte. Det gjelder både personer med funksjonsnedsettelser, personer med utenlandsk bakgrunn, seniorer og mennesker som av ulike grunner ikke passer inn i et tradisjonelt arbeidsløp.

Utenforskap – en tapt ressurs over tid

Mange står utenfor arbeid i kortere eller lengre perioder. Det kan handle om manglende formell kompetanse, hull i CV, helseutfordringer, svake karakterer, dårlig erfaring fra skole eller tidligere arbeidsforhold, eller at man har flyttet til Norge og har utdanning som ikke er godkjent eller brukt.

Når utenforskap blir langvarig, skjer det flere ting samtidig:

kompetanse kan ruste
det blir vanskeligere å få innpass, fordi arbeidsgivere legger vekt på sammenheng i CV
sjansen øker for at man “gir opp” arbeidslivet som reell mulighet

Sett i et lengre perspektiv legger dette et stort press på velferdsordningene, samtidig som arbeidslivet roper etter folk. Et mangfoldig arbeidsliv handler derfor om å bygge bro mellom de som står utenfor og de som trenger arbeidskraft. Det krever nye løsninger for opplæring, praksis, gradvis innfasing og tettere samarbeid mellom arbeidsgivere, myndigheter og ulike støtteordninger.

Rasisme og diskriminering – når strukturene stenger folk ute

Rasisme og diskriminering i arbeidslivet kan være direkte og tydelig, men ofte kommer den i mer subtile former. Det kan handle om hvem som blir kalt inn til intervju, hvem som får ansvar og utviklingsmuligheter, og hvem som blir sett på som “en god match” i en arbeidskultur.

For den som rammes, kan dette bety:

færre sjanser til å komme inn i arbeidslivet, selv med relevant kompetanse
flere avslag som ikke begrunnes tydelig
en følelsesmessig belastning av å hele tiden måtte bevise at man hører hjemme

På samfunnsnivå betyr det at vi systematisk lar være å bruke deler av den arbeidskraften som er tilgjengelig. I en situasjon med eldrebølge og knapphet på fagfolk er dette ikke bare urettferdig, men også dårlig ressursforvaltning. Når Daniel i denne modulen snakker om rasisme og diskriminering, er det nettopp dette han setter ord på: hvordan enkelte møter flere hindre enn andre, selv når de i utgangspunktet har de kvalifikasjonene som kreves.

Funksjonsnedsettelse og tilgjengelighet – når samfunnet er bygget for noen kropper, ikke alle

Personer som bruker rullestol, har nedsatt syn, hørselsutfordringer eller andre funksjonsnedsettelser, møter ofte et arbeidsliv og et samfunn som i stor grad er bygget for personer uten slike begrensninger. Selv om lovverket gir rett til tilrettelegging og likestilling, er virkeligheten ofte preget av praktiske og holdningsmessige barrierer.

Det kan handle om:

bygninger uten heis eller med vanskelige adkomster
stillinger som bare lyses ut som 100 % uten reell vurdering av deltid eller fleksible løsninger
antagelser om at personer med funksjonsnedsettelse er “sårbare”, “kostbare” eller “kompliserte å tilrettelegge for”

Når Vegard snakker om det å sitte i rullestol, setter han ord på hvordan slike barrierer virker i hverdagen. Poenget i denne modulen er ikke å dyrke enkelthistorier, men å vise strukturer: hvordan design av bygg, organisering av arbeid og holdninger hos arbeidsgivere og kolleger påvirker hvem som faktisk slipper inn og blir værende i arbeidslivet.

I et lengre perspektiv er tilrettelegging og tilgjengelighet en investering. Hver gang en arbeidsplass finner gode løsninger for én person, senker det terskelen for å ta imot flere med ulike behov senere.

Et arbeidsliv for ulike livsløp – ikke bare én norm

Et viktig grep for å forstå et mangfoldig arbeidsliv, er å gå bort fra forestillingen om «standardløpet»: utdanning i tidlig voksen alder, fullt arbeid frem til pensjon, noen få korte avbrudd underveis. I praksis er mange livsløp mer ujevne. Folk kan:

bytte yrke flere ganger
ha perioder ute av arbeid
kombinere arbeid med omsorgsoppgaver, behandling eller rehabilitering
trenge gradvis opp- eller nedtrapping av arbeidstid

Et arbeidsliv som bare er tilpasset “heltidsmennesket med stabil helse” vil tape mange. Et mangfoldig arbeidsliv må være robust nok til å romme midlertidige tilpasninger, gradert arbeid, alternative karriereveier og ulike tempo. Over tid gjør dette det mulig for flere å bidra i en eller annen kapasitet, i stedet for at alternativet blir permanent utenforskap.

Arbeidsgivere, strukturer og ansvar

Det er lett å plassere ansvaret for å komme i jobb hos enkeltpersonen. Men i et mangfoldsperspektiv må vi også se på strukturer og aktører rundt:

arbeidsgivere som har makt til å ansette, tilrettelegge og utvikle
offentlige ordninger og regelverk som kan gjøre det enklere eller vanskeligere å ta sjanser
utdanningssystemet, som avgjør hvem som får formell kompetanse og hvem som faller ut underveis

Et mer mangfoldig arbeidsliv krever endringer på alle disse nivåene. Det kan være:

bevisste rekrutteringsstrategier som ser forbi navn, alder og hull i CV
systematisk arbeid med å gjøre arbeidsplassen fysisk og organisatorisk tilgjengelig
samarbeid med NAV, kommuner, frivillighet og andre aktører for å skape flere veier inn i arbeid

Når slike grep gjøres, blir det mer realistisk å håndtere eldrebølgen og mangel på fagfolk. Vi får flere å spille på, og arbeidslivet speiler i større grad befolkningen slik den faktisk er.

Langsiktig perspektiv – hvorfor dette ikke går over av seg selv

Eldrebølgen vil ikke “gå over” de neste tiårene. Mangelen på fagfolk løses ikke bare ved å utdanne noen ekstra kull med studenter. Utenforskapet forsvinner ikke hvis vi fortsetter å gjøre ting på samme måte.

Derfor er denne modulen lagt opp med et langt blikk: ikke bare «hvordan få deg i jobb nå», men «hvordan må arbeidslivet se ut for at vi som samfunn skal ha nok folk i arbeid over tid». Svaret peker gang på gang mot samme retning:

Vi må bruke flere av de ressursene vi allerede har i befolkningen.
Vi må fjerne unødvendige barrierer som handler om rasisme, diskriminering og utilgjengelighet.
Vi må gjøre det mulig å ha ulike løp inn og gjennom arbeidslivet, uten at det diskvalifiserer deg.

Et mangfoldig arbeidsliv er dermed ikke et prosjekt for en liten gruppe, men et felles prosjekt som angår alle – arbeidsgivere, ansatte, unge, eldre, de som er i jobb i dag, og de som står utenfor og ønsker en vei inn.

Refleksjon

Introduksjon til refleksjonsspørsmål

Denne modulen har handlet om hvordan arbeidslivet endrer seg over tid – med eldrebølge, mangel på fagfolk og et økende behov for at flere både kommer inn i jobb og kan stå lenger i jobb. Vi har også vært innom hvordan rasisme, diskriminering, funksjonsnedsettelse og ulike livsløp påvirker hvem som faktisk får plass i arbeidslivet.

Refleksjonsspørsmålene under er laget for å hjelpe deg til å koble det store bildet til egen erfaring: Hvordan ser arbeidslivet ut fra ditt ståsted? Hvilke muligheter og hindringer legger du merke til – for deg selv og for andre? Det finnes ikke riktige eller gale svar. Poenget er å tenke høyt, bli mer bevisst og få språk for det du allerede ser og opplever.

Du kan gjerne skrive ned stikkord før dere deler i gruppe, eller bare bruke spørsmålene som en samtalestarter.

Individuelle refleksjonsspørsmål

Når du hører om eldrebølgen og mangel på fagfolk – hva er din første tanke? Kjenner du det mest som noe “der ute” i samfunnet, eller som noe som faktisk angår deg personlig?
Har du selv opplevd perioder der du stod utenfor arbeid, eller var redd for å falle ut? Hva var det som gjorde situasjonen vanskeligst – og var det noe som hjalp?
Tenk på mennesker du kjenner (eller har møtt) som på en eller annen måte står utenfor arbeidslivet – på grunn av helse, bakgrunn, funksjonsnivå eller andre forhold. Hva tror du er de største hindrene for at de kommer inn?
Hvordan ser du på ideen om et mer fleksibelt arbeidsliv, med flere muligheter for gradert arbeid, tilrettelegging og ulike løp inn og ut av jobb? Kjennes det realistisk, nødvendig, krevende – eller litt av alt?
Hvis du tenker 10–20 år frem i tid: Hvor ser du for deg at du selv kunne ønske å være i arbeidslivet da? Hvilke rammer måtte vært på plass for at det skulle fungere for deg?

Refleksjonsspørsmål i gruppe

Hvordan opplever dere at arbeidslivet rundt dere er i dag – i deres kommune/by/region? Snakk sammen om hva dere ser av:
- mangel på folk
- utenforskap
- arbeidsplasser som lykkes eller sliter med rekruttering og inkludering.
Del erfaringer (uten å henge ut enkeltpersoner eller arbeidssteder) om situasjoner der noen fikk en reell sjanse til å prøve seg, selv om de ikke passet perfekt inn på papiret. Hva skulle til for at det fungerte – eller ikke fungerte?
Snakk om rasisme og diskriminering i arbeidslivet på et generelt nivå:
Hvordan tror dere det påvirker hvem som blir ansatt, hvem som blir værende, og hvem som gir opp å søke? Hvilke typer diskriminering tror dere er mest “usynlige”, men likevel virksomme?
Snakk om funksjonsnedsettelse og tilgjengelighet:
Hvilke konkrete hindringer ser dere i bygg, transport, arbeidstid eller arbeidskultur som kan gjøre det vanskeligere for noen å delta? Hvilke små eller større endringer kunne gjort en forskjell?
Dersom dere tenker på arbeidslivet mer ideelt – hvordan skulle det sett ut for at:
- Flere kunne komme inn, selv med ulik bakgrunn og helse? Flere kunne stå lenger i jobb? Og kompetansen til ulike mennesker faktisk ble brukt?
Prøv å komme frem til 2–3 konkrete kjennetegn på et arbeidsliv dere kunne tenke dere å være en del av.